Med Inception er Christopher Nolan tilbake med en ny, og da mener jeg virkelig ny, high concept thriller; nesten akkurat idet det er gått 10 år siden gjennombruddet med uforglemmelige Memento. I mellomtiden har han bl.a. skrevet og regissert magithrilleren The Prestige, samt de sjangerrevitaliserende Batman Begins og The Dark Knigth, så det er ikke slik at han har ligget på latsiden i mellomtiden. Men altså: nå byr igjen Nolan på noe vi aldri før tenkt; presentert på en måte vi aldri før har sett - og allerede der er Inception verdt både tid og billettpenger.
Inception beveger seg riktignok i en slags tilgrensende versjon av et landskap vi tidligere er blitt presentert for, idet plotet dreies rundt sinnets/minnets/hjernens irrganger; hvordan vi husker og tenker og opplever vår omverden. Men Inception er langt mer gjennomtenkt enn The Matrix-trilogien; mer cerebral. (Og mindre opptatt av de 'koole' tingene man kan gjøre inne i et hode.) Og mens Eternal Sunshine of the Spotless Mind hadde et svevende sjarmerende og uskyldsrent romantisk vesen, er Nolans visjon mer som en tung omfavnelse; som om rommets fire vegger sakte, men sikkert smyger seg så tett inntil deg at du til slutt er fullstendig omfavnet av og innhyllet i filmopplevelsen.
Opp gjennom filmhistorien har der vært mange snedige, utspekulerte og originalt utførte ran og svindler, i filmer som har egget og pirret og gitt kick på kick, men det Nolan nå tar oss med på, er muligens det mest originale, stimulerende og kickleverende opplegg av dem alle. I Inception dreier det seg nemlig om et team 'ekstraktører', som sniker seg inn i ofrenes underbevissthet og ektstraherer deres innerste hemmeligheter, mens nevnte ofre befinner seg i en kunstig indusert, dyp drømmetilstand. Hemmeligheten(e) overleveres så til en meget godt betalende oppdragsgiver, før alle går fornøyde hjem. Med mindre offerets underbevissthet slår tilbake mot det besøkende teamet, naturligvis. Da vikles straks teamet inn i skuddspekket action (à la Heat), ville biljakter (à la Ronin) - eller noe annet, vidunderlig rikt, lekkert og effektivt presentert. 
Så langt, så mind blowing.
Snart lar imidlertid Cobb (teamets leder/Leodardo DiCaprio) seg friste til å prøve noe annet. Noe helt motsatt, faktisk. Han skal ta med seg teamet inn i en underbevissthet ikke for å ekstrahere, men for å plante kimen til en idé; han skal forsøke en inception. Og det er da det virkelig begynner å ta av. (Med drømmer inne i drømmer, en James Bond-aktig mission i alpeheimen, en uendelig tregt fallende bil, en heissekvens som sammensmeltingen av Rififis ran og 2001s vals - og en bitteliten snurrebass som aldri slutter å snurre.)
Hadde jeg skullet fortelle om og forklare hva som så utfoldes på lerretet ville jeg ikke bare trengt en tre ganger så lang filmomtale, jeg ville også ødelagt moroa for alle. Inception er, som alle andre slike thrillere, best når man kun vet litt på fohånd. Og siden den er så tett og finmasket, så fullstappet av sanseinntrykk - og med potensialet til å være en så total opplevelse, vil jeg helst ikke forstyrre mer. Likevel må det sies at naturligvis har også Inception sine små feil og mangler. Men jo mindre man er obs på disse på forhånd og jo mindre man konser på dem underveis, jo større blir opplevelsen; jo tøffere blir trip'en. For det er dét Inception er: En stilsterk, stimulerende, tanketergende trip, som sitter i. Også dagen derpå.
Inception har premiere onsdag 21. juli og kan sees på Colosseum 1, Eldorado 3, Gimle, Ringen 1 og Vika 1.
|